Jeg våknet av min kjære mann som fortalte at vi måtte komme oss avgårde til sykehuset. Klokken var ikke blitt halv ni og jeg stod i klærne nesten før jeg hadde fått sukk for meg. Jeg ble sluppet av på sykehuset mens han leverte Hedda i barnehagen. I morges rundt kl 7 var tilstanden blitt verre og han strevde masse med å puste. Ikke fikk de kontakt heller. Jeg fryktet hva som ville møte meg da jeg stod i heisen på vei opp på avdelingen. Heldigvis gløttet han på meg da jeg kom, sa hei og “forsvant” igjen. Jeg satt meg ned og holdt han i hånden. En urolig kropp, med slanger og maskiner rundt seg, lyder og mas. Hva skjer nå? Er du sliten og lei? Ja, det er jeg, sa han. Og så forsvant han igjen. I flere timer har vi vært rundt han, holdt på og klemt, og bare vært tilstede. Litt kaffe innimellom og tanker om at julen er ekstra tung i år har det vært. Nå er jeg hjemme en tur for å være med Hedda og kanskje spise litt middag. Silje er på sykehuset og hviler i en stol ved pappaen sin side, mens mamma er hjemme en tur før hun reiser opp igjen.
Blodpropp i venstre lunge er et faktum og behandling blir gitt. Men samtidig har vi snakket med legen i dag og fått beskjed om at hvis han skulle bli svakere nå, vil behandlingen avsluttes. Han er for svak til å klare dette. I mellomtiden fortsetter vi å håpe ♥
4 kommentarer:
Jeg fortsetter å sende alle mine varme tanker. Dette er utrolig trist... Men ikke gi opp! Kampen er ikke tapt! Massevis av klemmer.
Ja det er en vond tid vi går igjenom nå. Det er ikke slik vi skulle hatt det i juletiden. Men slik rår vi desverre ikke over. Mangen store klemmer. Vi snakkes i morgen
Tusen takk Anne Kjersti, klemmer hjelper masse!
Vi snakkes i morgen May-lill, jeg ser frem til det.
Å ord blir så lite i denne stund men eg sender deg masse gode og varme tanker til deg vennen min...
Legg inn en kommentar